Reform a la Røe Isaksen

- Det er grunn til å være skeptisk når politikere ser lyset på fagfolks område, skriver redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse
http://www.dagensperspektiv.no/2015/reform-ala-roe-isaksen

Politikerne skal sørge for å gi skolen gode rammebetingelser og at alle elever får et likeverdig opplæringstilbud, uansett hvor hen i landet de bor. Politikerne skal tilrettelegge for at god læring finner sted, men de bør holde seg unna detaljstyring av undervisningen, pedagogikk og metodevalg. De bør heller lytte til oss som kan skole, og må vise oss den nødvendige tillit.
Lærerne er kompetente nok og det er et feilspor at ”master gjør mester”. Det er ikke der problemene i norsk skole ligger.
Skal man heve kvaliteten på opplæringen må lærerne frigjøres tid til kjerneoppgaven; - nettopp det å undervise. Det må også lovfestes en norm for gruppestørrelse, slik at læreren kan se og nå alle for å tilrettelegge undervisningen for den enkelte elev ut fra hans/hennes faglige ståsted. 

I følge Ukeavisen Ledelse vil utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen  lære matematikk fra Singapore. Det kan være en gode i ide. I en studie fra UCL Institute of Education og Cambridge University, omtalt i Financial Times http://www.dagensperspektiv.no/2015/singapore-metoden-fungerer-i-storbritannia, går det frem at den nye metoden har gitt gode resultater..
Læremetoden i Singapore er markant forskjellig fra den som praktiseres i Storbritannia (og  sikkert like forskjellig fra  metoden/e som benyttes her hjemme i Norge, vil jeg anta)
I Singapore undervises det i færre emner, men tiden brukes i stedet til å gå i dybden på de emnene som tas opp. Og kanskje mer kontroversiellt: Hvert barn er forventet å nå et visst nivå før klassen går videre til neste del av læreplanen (!), skriver avisen.

Allmenndanningen og grunnskoleopplæringen i Singapore er vidt forskjellig fra Norge. Det blir derfor litt søkt å sammenligne realfagsprestasjonene i Singapore med Norge, all den tid fag- og timefordelingen i de to landene er svært ulik. Singapore har et mye mer ensidig fokus på realfagsopplæring. Elevene på u-trinnet har 13 timer realfag i uka, i Norge har elevene 7 timer realfag i uka
.
I en kronikk i Dagbladet for noen år siden stilte Svein Sjøberg spørsmålet Skal norsk skole kopiere Singapore?" http://www.dagbladet.no/kultur/2006/03/29/462157.html
Sjøberg skriver at
” …Presset begynner tidlig. Det er helt normalt at barn starter med privatundervisning allerede i barnehagen. Når barna er 12 tar de Primary School Leaving Examination (PSLE). På barneskolene er det plakater med nummeret til nødtelefonlinjen man kan ringe hvis presset blir for stort. Barna blir plassert på ulike ungdomsskoler basert på resultatene fra PSLE, og forskjellen på skolene er enorme. Man fokuserer på et svært lite antall fag. Hvis man for eksempel tar naturfaglig studieretning på videregående skole, vil mange bare ta tre fag: engelsk, matematikk og fysikk. Det er også bare ca. 1/3 av alderskullet som går på allmennfaglig videregående. Det som er overraskende er kanskje ikke at denne gruppen gjør det godt, men at de ikke gjør det enda bedre!
De fleste er enige om at USA ofte har dårlige skoler, men veldig gode universitetet. I Singapore er det omvendt.
Hvor viktig er det at man er best i verden i brøkregning som 12-åring hvis man ender opp som en nerd som knapt er i stand til å kommunisere på noe språk, er kulturelt ignorant og bare kan løse problemer man har drillet fra før?..”

Regjeringen vil at utdanning skal bli en global handelsvare

Er du opptatt av utdanning og kvaliteten ved skoler og barnehager? Da bør du frykte TISA -  (Trade in Services Agreement) - en ny handelsavtale om tjenester som Norge akkurat nå deltar i hemmelige forhandlinger om. En avtale som vil få store konsekvenser for oss alle om den blir vedtatt. Denne avtalen ønsker regjeringen å signere i løpet av 2015.

Kapitalkrefter i de rikeste landene har lenge ønsket seg en ny internasjonal tjenesteavtale, fordi den forrige (GATS) ikke gikk langt nok. Men på grunn av motstand fra utviklingslandene i Verdens handelsorganisasjon (WTO), så de 50 rikeste landene seg nødt til å sette i gang sine egne, strengt hemmelige, forhandlinger.

I disse forhandlingene deltar en norsk delegasjon fra Utenriksdepartementet. Hva de gjør er det få andre enn forhandlerne selv og Børge Brende som har oversikt over. Det til tross for at denne avtalen kan komme til å forandre Norge enda mer enn EØS-avtalen. Det er et angrep på demokratiet og en styrking av pengeseddelens makt. Er det slik vi vil ha det?
Avtalen har en rekke skremmende konsekvenser for norske arbeidstakere. Det viktigste er at den vil legge til rette for en massiv privatisering av norske velferdstjenester.

Regjeringen bedyrer at  

”..Ingen av Norges handelsavtaler tvinger myndighetene til å privatisere eller deregulere noen offentlig tjeneste på nasjonalt eller lokalt nivå.

..I TISA-forhandlingene er det opp til hvert enkelt land å bestemme hvilke tjenester det vil tillate utenlandske bedrifter å tilby, og under hvilke vilkår.  Dette omtales som forpliktelser eller bindingslister. Det er… ikke tatt forpliktelser på grunnutdanning (til og med videregående) som det offentlige plikter å tilby og som leder til en offentlig godkjent eksamen.

Norge har også ekskludert disse tjenestene fra TISA i det norske åpningstilbudet. Dermed opprettholder Norge retten til å hindre selskaper fra andre land i å tilby disse tjenestene i Norge og adgangen til å sette vilkår for eventuell markedsadgang innsnevres ikke…”

Men et nylig lekket TISA-dokument avslører at myndighetene i Norge, sammen med Colombia, New Zealand og Australia, ønsker at utdanning skal inngå i den nye internasjonale handelsavtalen.

Av de 24 landene som deltok i disse forhandlingene var Norge ett av de 4 som opptrådte som pådrivere for at utdanning skal inngå i TISA-avtalen og bli handelsvare i et globalisert marked der multinasjonale utdanningskonsern, med omsetning i milliardklassen, presser på for å få tilgang.

Vedtak om innlemmelse av tjenester i TISA er irreversible! Det betyr at nasjonale myndigheter gir fra seg muligheten til å tilbakeføre tjenester til offentlig drift når de en gang er privatisert. Èn gang privatisert skolesystem,- betyr privatisert for alltid!

Det legges sterke restriksjoner på fremtidige myndigheters mulighet for å regulere kvalitet, tilbud og nasjonale særtrekk i utdanningssystemet og det er tenkt at avtalen skal gi utenlandske selskaper rett til å saksøke enhver regjering som i fremtiden forsøker å lovfeste ordninger som hindrer utvidelsen av private skoler, fri-skoler (charter schools), eller forsøker å kreve forbedret kvalitet på private utdanningstjenester.

TISA-forhandlingene ble innledet av Stoltenberg-regjeringen i 2011og videreført av regjeringen Solberg

Det politiske grunnlaget for Norges deltagelse i TISA-forhandlingene er tre setninger (!) på side 32 i Stortingsproposisjon til Statsbudsjettet for 2014.  Det ble vedtatt uten debatt.       TISA har altså ikke blitt diskutert på Stortinget, selv om denne handelsavtalen vil legge sterke føringer på framtidig politikk.

Det er heldigvis ikke for sent for Norge å si nei, men vi må handle nå og vise hvilken kraft som ligger i det demokratiet TISA forsøker å angripe.

Det bygges i disse dager en stadig større allianse mot avtalen. Fagbevegelsen er i ferd med å starte kampen sammen med organisasjoner som Nei til EU og Attac.

Flere politikere har våknet og innsett alvoret i det som foregår.

Både Senterpartiet, SV og Rødt har markert skepsis til TISA, mens Arbeiderpartiet har vært noe avventende …

I følge Dagsavisen 11/5 ber nå fire tidligere statsråder fra Senterpartiet og SV regjeringen om å legge alle ”handelskort” på bordet. De vil tvinge regjeringen til å legge fram informasjon fra forhandlingene om ny handelsavtale. – Bra !

Partiene har fremmet et felles forslag til Stortinget, som skal behandles før sommeren.

-  I et demokrati burde vi ikke være avhengig av lekkasjer. Det er på tide at regjeringen, og ikke bare Wikileaks, gir oss informasjon om de hemmelige forhandlingene, sier Bård Vegar Solhjell.

Vi som går imot privatisering eller deregulering av offentlige tjenester på nasjonalt eller lokalt nivå krever derfor

-   offentlighet og innsyn i forhandlingene

-   at markedene for sykehustjenester, offentlig utdanning og sosiale velferdstjenester ikke åpnes fra norsk side for  utenlandske tilbydere under TISA

-   at retten til å omgjøre politiske vedtak om eierskap og privatisering opprettholdes.

Det må bli slutt på hemmeligholdet, slik at norske innbyggere, i demokratiets navn, kan si sin mening i en folkeavstemning. Alternativet er at Norge trekker seg fra forhandlingene

Tausheten på lærerværelset

Selvfølgelig har leger og lærere ytringsfrihet. De må bare forstå at de ikke kan bruke den til å kritisere noe de har greie på.

...skriver Sven Egil Omdal  i Stavanger Aftenblad, 9/5

http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/Tausheten-pa-larervarelset-3692795.html

Endelig er det helg. I to korte dager kan lærerne på Haugerud ungdomsskole i Oslo frese til katten og glefse etter telefonselgere. I fritiden gjelder vel ikke regelen: «Jeg hilser på alle jeg møter med et blidt ansikt», som det står på side 11 (av 52) i presentasjonen av de 172 «standarder for den profesjonelle lærer på Haugerud skole».

Jo, den gjør nok det. Den som selger sin arbeidskraft til Oslo kommune, må regne med at fritiden følger med på kjøpet. Ledelsen ved Haugerud har slått fast, powerpoint for powerpoint, at «fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør». Nåde den lærer som er gretten, selv i helgen.

På Haugerud gjelder den demokratiske sentralisme: ”Du kan være uenig innad, men utad står du fjellstøtt på det vi er enige om” (side 14).

Og hvordan blir vi enige? «Jeg forstår at rektor bestemmer at ressurser til en hver tid kan fordeles slik som rektor mener er best for best mulig resultater» (side 41).

Den allvitende rektor forstår likevel ikke at Grunnloven har gyldighet også på Haugerud, og for så vidt alle steder i landet hvor det finnes et lærerrom. Men han er på en måte unnskyldt. Det har bredt seg den oppfatning at ytringsfrihetens grense går ved skoleporten. Sju av ti medlemmer av Norsk Lektorlag i Oslo og Akershus svarte i 2011 at de ikke trodde de hadde lov til å snakke fritt med journalister om forhold på deres egen skole. Det er åpenbart ikke pensum at Sivilombudsmannen har slått fast at det må de gjerne gjøre.

Legene har det på samme måte. De tror at de er unntatt fra en av Grunnlovens mest sentrale bestemmelser, den om at frimodige ytringer om statsstyrelsen og en hvilken som helst gjenstand «ere Enhver tilladte».

De er også unnskyldt. Arbeidsgiverorganisasjonen Virke foreslo for kort tid siden at den nye arbeidskontrakten for fast ansatte leger i spesialisering i sykehus, skal ha en formulering som sier at «arbeidstaker skal bevare taushet om alle opplysninger vedkommende som medarbeider blir kjent med og som kan være til skade for helseforetaket dersom de blir kjent».

Slik praktiseres også ytringsfriheten ved norske sykehus. I mars kom boken «Hold munn eller gå! Makt og avmakt i helsevesenet». Eli Berg, allmennpraktiker og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, har reist landet rundt og intervjuet leger som har våget å kritisere sin egen arbeidsplass. Til fagbladet Journalen sier hun at «det de fortalte, var utrolig nedslående. Det var historier om trakassering, trusler, represalier, usaklige oppsigelser, i enkelte tilfeller gikk det til og med så langt at de endte opp med arbeidsrettssaker».

Like før jul 2013 fikk sykehjemslege Bjørn Lichtwark skriftlig tilrettevisning fra Rana kommune fordi han hadde latt seg intervjue i Rana Blad og dessuten skrevet et leserinnlegg der han advarte om at en planlagt nedleggelse av sykehjemsplasser ville skade «den skrøpeligste gruppen i vårt samfunn».

Hvor kommer den fra, den utbredte oppfatningen av at den som ansettes i en offentlig stilling, kan avkreves et taushetsløfte på linje med mafiaens omertá?

Saken endte med at Sivilombudsmannen slo fast at ytringsfriheten gjelder også i Rana kommune. På samme måte slo ombudet i 2013 fast at den også gjelder i Askøy, der seks lærere hadde fått kommunal strekk fordi de hadde våget å kritisere kvaliteten på arbeidet til et innleid konsulentfirma.

Hvor kommer den fra, den utbredte oppfatningen av at den som ansettes i en offentlig stilling, kan avkreves et taushetsløfte på linje med mafiaens omertá? Sannsynligvis fra det nye offentlige språket. Kommuner, fylker og stat presenterer seg ikke lenger som folkevalgte organer som har fått ansvar for å sikre offentlige goder som skole og helsestell. Nå er de «skoleeiere» og «sykehuseiere».

Som en konsekvens av at markedsspråket har skjøvet til side det politiske språket, har de som før tenkte at de forvaltet noe på vegne av oss alle, lagt seg til en svært ukledelig eiermine.

Slikt smitter nedover i geleddene. Fungerende rektor ved Haugerud skole, Terje Eide, sier til Dagbladet at han forstår at noen av de 172 punktene «kan virke kontroversielle», men at skolen lever godt med det. «Vi praktiserer åpen dør», sier han, men glemmer å legge til at de også – lovstridig – krever lukket munn.

Hemmelighold og taushetsplikt brer seg som eføy over både offentlig forvaltning og politiske organ. For tre år siden slo Fylkesmannen fast at byrådene i Oslo og Bergen i årevis hadde brutt loven ved å operere med hemmelige saklister. I stedet for å rydde opp, vil Arbeiderpartiet og de fire samarbeidsproblemene (som NRKs Magnus Takvam kom til å kalle dem), gjøre ulovligheten til ny standard. Tirsdag er det berammet høring i Stortinget om et representantforslag som vil innskrenke offentlighetsloven slik at politikerne kan bli enige bak lukkete dører, uten den irriterende innblandingen fra - hva var det vi kalte dem igjen - borgerne.

Hemmelighold og taushetsplikt brer seg som eføy over både offentlig forvaltning og politiske organ.

Fordi politikken i stadig sterkere grad utøves i rom uten innsyn og forberedes av konsulenter uten demokratisk mandat, trenger vi folk som våger å protestere fra innsiden. Vi trenger leger som varsler allmennheten når demente blir salderingspost. Vi trenger lærere som forteller skolens egentlige eiere – oss alle – hva målehysteriet gjør med dem, med undervisningen og med elevene.

Siden det er blitt så populært med nasjonale dugnader: Hvem blir med og lager Powerpoint-presentasjonen med alle rettigheter som leger, lærere og andre offentlig ansatte også har? Vi trenger både Grunnlovens paragrafer, Sivilombudsmannens avgjørelser og de mange gode eksemplene på ansvarsbevisste fagfolk som, i likhet med Bjørn Lichtwark og lærerne på Askøy, ikke lar seg kneble.

Dragkampen om skolen ...

Leder i Klassekampen 27/4:

Pisa

• I 2000 ble den første Pisa-undersøkelsen gjennomført. Den er en del av en omfattende kildeinnhenting i regi av OECD, organisasjonen rike utviklingsland har skapt for å fremme markedsøkonomi og økonomisk vekst. Organisasjonen samler inn informasjon som kan sammenliknes over landegrensene, og kommer så med anbefalinger om hvilken retning medlemslandene bør styre. For skolens del har den komparative Pisa-undersøkelsen ført til en fundamental endring: Målene for norsk skole er i praksis ikke lenger å finne i Stortingets vedtatte politikk, men i målene skissert av OECD. Og hovedmålet organisasjonen formulerer, er klart nok: flere Pisa-poeng per dollar.

• En hel underskog av raske løsninger dukker opp, gjerne fulgt av et fiks ferdig kursprogram skoler og kommuner kan få tilgang til mot betaling. Sist ute er den australske forskeren John Hattie, som Aftenposten fulgte under et foredrag for rektorer og skoleledere i Kristiansand på torsdag. Hattie mener å ha kommet fram til en likning for hva som fungerer og ikke i et klasserom, og har lagd en rangering hvor blant annet klassestørrelse og skolemat regnes som helt irrelevante for elevresultatene. Alt som ikke påvirker resultatene direkte, bør forkastes, er hans budskap.

• Det pågår nå en dragkamp om skolen i norsk offentlighet, og de som ser ut til å tjene best på striden så langt er store, kommersielle utdanningsaktører som John Hattie og giganten Pearson, som i år vant anbudet om å utarbeide rammeverket for Pisa-testen. Slik en underskog av Pisa-forskere i sin tid tok over definisjonsmakten i utdanningssektoren fra skolepolitikerne, er det nå store markedsaktører som trer inn i manesjen. De som ikke lenger høres, men som snarere blir sett på som et tilbakeskuende irritasjonsmoment, er norske lærere. De underlegges et stadig strammere regime, hvor nye metoder for å få opp elevresultatene presses gjennom ovenfra. Så langt uten at Norge har klart å overstige resultatene fra Pisa-testen i 2000. Vi savner en skolepolitikk som vektlegger nasjonale målsettinger, som ikke blir ser seg blind på OECD og som er på lag med lærerne.

«Workers united against workers uniting» (?)

Siden 1980 er andelen fagorganiserte i OECD-landene halvert.

I et kriserammet Europa er ansattes rettigheter satt under et kraftig press. Lønnsnedslag og masseoppsigelser er framstilt som nødvendige ”krisetiltak” for å berge økonomien. Konkurranseutsetting, angrep på forhandlingsretten og kollektive lønns- og arbeidstidsavtaler, samt svekket stillingsvern. Slike angrep har fagforeningene ikke klart å slå tilbake og de har tapt flere skanser.
En fagforenings styrke hviler på medlemmenes lojalitet, engasjement og kampvilje, men bevisstheten omkring dette er blitt vesentlig redusert.
Selv om fagforeningene er blitt presset på defensiven er det naivt å tro at man står sterkere alene. Det kan bli mer kostbart å stå utenfor. Det er kun samhold som gir styrke.

Færre fagorganiserte gir økt ulikhet. Også i Norge er andelen fagorganiserte nedadgående. Lav organisasjonsgrad svekker fagbevegelsen og trepartssamarbeidet,  påpeker Jon Hippe, en av forskerne bak rapporten om den nordiske modellen, NordMod 2030. Dette er urovekkende og  en trussel mot velferdssamfunnet.

I byggebransjen har organiseringsgraden sunket med ti prosentpoeng på like mange år.

I denne perioden har lønnsforskjellene mellom arbeidere økt og en større del av verdiskapingen har havnet i lomma på bedriftseierne .

En utfordring her hjemme er at svekkelsen av fagbevegelsen har kommet lengst i de gruppene som kan hevdes å trenge det mest. Rundt åtte av ti offentlige ansatte er organiserte, mot bare fire av ti i privat sektor. På tross av mye godt arbeid i forbundene, har det vist seg vanskelig å organisere særlig arbeidsinnvandrere.
Noe av årsaken til dette ligger i den økende oppsplittingen av norsk arbeidsliv i både A-, B- og C-lag. En innleid arbeider som må basere seg på gjentatte midlertidige ansettelser, eller som er «fast ansatt uten garantilønn» (også kalt 0%-kontrakter), har en svært begrenset mulighet til å hevde sin rett. Streiken i Norwegian er et annet eksempel på hvordan kreative selskapsstrukturer blir benyttet til å  frata de ansatte makt og innflytelse .

Regjeringa framholder, på tross av de nylig vedtatte svekkelsene av arbeidsmiljøloven, at faste ansettelser fortsatt skal være normen i norsk arbeidsliv, men nekter samtidig å definere hva en fast stilling faktisk er.

Både IMF og OECD vedgår nå at ulikhet er et politisk problem, som svekker veksten og øker risikoen for økonomiske kriser.
Regjeringa framholder, på tross av de nylig vedtatte svekkelsene av arbeidsmiljøloven, at faste ansettelser fortsatt skal være normen i norsk arbeidsliv, men nekter samtidig å definere hva en fast stilling faktisk er.

Både IMF og OECD vedgår nå at ulikhet er et politisk problem, som svekker veksten og øker risikoen for økonomiske kriser.
I et stadig mer brutalisert samfunn er det ingen gode grunner for ikke å fagorganisere seg. Alt annet tjener kapitalkreftene.